Fra boken Slektenes håp

Utdrag fra kapittel 78: 
Golgata 

Så førte de Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham. «Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod.» 1 

Adam og Eva ble utvist fra Eden fordi de hadde overtrådt Guds lov. Kristus, vår stedfortreder, måtte lide utenfor Jerusalem. Han døde utenfor porten hvor mordere og andre forbrytere ble henrettet. Følgende utsagn har stor betydning: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld.»2 

En svær folkemengde fulgte Jesus fra borgen til Golgata. Nyheten om den dom han hadde fått, hadde spredt seg over hele Jerusalem, og folk av alle samfunnslag strømmet til stedet hvor korsfestelsen skulle foregå. Prestene og rådsherrene var bundet av et løfte om ikke å forulempe Kristi etterfølgere hvis han selv ble utlevert til dem. Disiplene og de troende fra byen og landområdene omkring sluttet seg da til skaren som fulgte etter ham. 

 

Han bar sitt kors 

Da Jesus passerte borgen til Pilatus, ble det korset som var gjort i stand for Barabbas, lagt på de forslåtte skuldrene hans. To av de medskyldige til Barabbas skulle dø sammen med Jesus, og også de fikk kors å bære. For Jesus var denne byrden altfor tung, så svak og lidende som han var. 

Siden påskemåltidet sammen med disiplene hadde han hverken fått mat eller drikke. I Getsemane hadde han kjempet med demoniske makter. Han hadde holdt ut smerten ved å bli forrådt, og hadde sett hvordan disiplene forlot ham og flyktet. Han var blitt ført til Annas, så til Kaifas og deretter til Pilatus. Fra Pilatus ble han sendt til Herodes, og så igjen tilbake til Pilatus. Han måtte tåle det ene overgrep etter det andre og ble hånet og latterliggjort igjen og igjen. To ganger ble han pisket. Gjennom hele natten ble han utsatt for de aller største påkjenninger. 

Kristus hadde ikke sviktet. Han hadde ikke sagt annet enn det som tjente til å ære Gud. Under hele det skammelige skuespillet av en rettshandling hadde han opptrådt med fasthet og verdighet. Men da de la korset på ham etter at han var blitt pisket for andre gang, kunne hans menneskenatur ikke greie mer. Han besvimte og falt under vekten. 

Mengden som fulgte Jesus, så hans svake og vaklende gang, men de viste ikke noen medfølelse. De hånte og bar seg fordi han ikke kunne bære det tunge korset. En gang til ble korset lagt på ham. Igjen falt han avmektig til jorden. De som plaget ham, så at det var umulig for ham å bære byrden lenger, og de hadde problemer med å finne en som var villig til å bære det vanærende korset. En jøde kunne ikke gjøre det, for det ville gjøre ham uren og dermed hindre ham fra å kunne feire påske. Ikke en eneste av de mange som fulgte med, ville nedlate seg til å bære korset. 

Men nå var det en fremmed ute fra landet som møtte folkemengden. Han hette Simon og var fra Kyrene. Han hørte folkets spott og høyrøstede snakk. Igjen og igjen hørte han disse ordene uttalt med forakt: Av veien for jødenes konge! Han stanset og så med forferdelse på det som skjedde. Da han gav uttrykk for sin medfølelse, grep de ham og la korset på skuldrene hans. 

Simon hadde hørt om Jesus. Sønnene hans trodde på ham, men selv var han ikke en disippel. At Simon bar korset til Golgata, var en velsignelse for ham. Etter den tiden var han alltid takknemlig for denne forsynets styrelse. Det førte til at han selv valgte å ta på seg Kristi kors, og alltid senere bar han denne byrden med glede. 

 

«Gråt ikke over meg» 

Mange kvinner er med i skaren som følger den uskyldige mannen til hans grusomme død. Deres oppmerksomhet er festet på Jesus. Noen av dem har sett ham før. Noen har båret sine syke og lidende til ham. Noen er selv blitt helbredet, og det blir fortalt hva de har opplevd. De undrer seg over mengdens hat mot ham som de selv føler en så dyp hengivenhet for, og som de sørger så dypt over. Uten å ta hensyn til den rasende folkemengden eller til prestenes og rådsherrenes sinte utbrudd, gir disse kvinnene uttrykk for sin medfølelse. Når Jesus segner under korset, bryter de ut i gråt og klage. 

Dette var det eneste som fanget Kristi oppmerksomhet. På tross av sine lidelser mens han bar verdens synd, var han ikke likegyldig når noen gav uttrykk for sorg. Han så på disse kvinnene med øm medlidenhet. De var ikke blant dem som trodde på ham. Han visste at de ikke klaget over hans skjebne fordi han var sendt fra Gud. Men de var grepet av menneskelig medynk. Han avviste ikke deres sympati. Den vakte bare en dypere medfølelse med dem. «Jerusalems døtre!» sa han. «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.» Fra det som nå skjedde omkring ham, så han fremover til tiden for Jerusalems ødeleggelse. Under det fryktelige som da skulle hende, ville de som nå gråt over ham, omkomme sammen med sine barn. 

Fra Jerusalems fall gikk Jesu tanker mot en større dom. I ødeleggelsen av den ubotferdige byen så han et symbol på den endelige ødeleggelsen som skal komme over verden. Han sa: «Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?» Med det grønne treet fremstilte Jesus seg selv, den uskyldige gjenløser. Gud tillot at hans vrede mot overtredelse rammet hans egen Sønn. Jesus måtte bli korsfestet for menneskenes synder. Hvilken lidelse må da den synder tåle som fortsetter i synd? Alle de ubotferdige og vantro vil erfare en sorg og elendighet som ikke kan uttrykkes i ord. 

I den mengden som fulgte Jesus til Golgata, var det mange som også hadde fulgt ham med frydefulle hosianna-rop og svingt palmegrener da han i triumf red inn i Jerusalem. Men en hel del av dem som da hyllet ham fordi det var populært å gjøre det, bidrog nå til å forsterke ropet: «Korsfest! Korsfest ham!» 

Da Jesus red inn i Jerusalem, hadde disiplenes forhåpninger nådd sitt høydepunkt. De hadde trengt seg tett inn til Mesteren og følt at det var en stor ære å være knyttet til ham. Nå i hans fornedrelse fulgte de ham på avstand. De var fylt av sorg og var nedbøyd av skuffede forhåpninger. Hvor nøye ble ikke Jesu ord oppfylt: «I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.»3 

 

Jesus blir korsfestet 

Da de kom til retterstedet, ble fangene festet til torturredskapet. De to røverne prøvde å vri seg ut av hendene på dem som naglet dem til korset. Men Jesus gjorde ingen motstand. Støttet av den elskede disippel Johannes hadde Jesu mor fulgt etter sin sønn til Golgata. Hun hadde sett ham segne under vekten av korset og hadde lengtet etter å støtte det skamslåtte hodet og vaske den pannen som en gang hadde hvilt mot brystet hennes. Men hun ble nektet dette privilegium. I likhet med disiplene hadde hun fremdeles det håp at Jesus ville åpenbare sin makt og gjøre seg fri fra sine fiender. Så sank hennes mot igjen når hun kom til å tenke på hvordan han hadde forutsagt nettopp de hendelser som da fant sted. 

Da røverne ble naglet til korset, så hun på dem med pinefull uvisshet. Ville han som hadde gitt livet tilbake til de døde, tillate at han selv ble korsfestet? Ville Guds Sønn finne seg i å bli drept på en så grufull måte? Måtte hun oppgi sin tro på at Jesus var Messias? Måtte hun være vitne til hans skam og sorg uten engang å få anledning til å hjelpe ham i hans nød? Hun så at hendene hans ble strakt ut på korset. Hammeren og naglene ble hentet. Da naglene ble drevet inn i de ømme musklene, førte disiplene Jesu mor bort fra den grufulle scenen i nesten bevisstløs tilstand. Selv var de fullstendig knust av sorg. 

Fra Jesus lød det ikke en eneste klage. Ansiktet var fortsatt rolig og klart, men det var store dråper av svette på pannen. Ingen medfølende hånd fikk tørke bort dødens dugg fra ansiktet, og det var ingen som uttrykte medfølelse og forsikring om uforanderlig troskap til styrke for ham i hans menneskelighet. Mens soldatene utførte sin fryktelige gjerning, bad Jesus for sine fiender: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» 

Tankene hans gikk fra det han selv måtte lide, til den synd hans forfølgere pådrog seg, og den fryktelige gjengjeldelse de ville møte. Ingen forbannelser ble nedkalt over soldatene som behandlet ham så brutalt. Ingen hevn ble uttalt over prestene og rådsherrene som hoverte over at deres planer hadde lykkes. Kristus syntes inderlig synd på dem i deres uvitenhet og skyld. Han hvisket bare en bønn om at de måtte bli tilgitt, «for de vet ikke hva de gjør». 

Hadde de visst at han de hadde utlevert til tortur, var kommet for å frelse den syndige slekt fra evig undergang, ville de blitt grepet av anger og redsel. Men deres uvitenhet fjernet ikke skylden fra dem, for de hadde anledning til å kunne kjenne Jesus og ta imot ham som sin frelser. Likevel ville noen av dem innse sin synd, angre og vende om. Ved sin ubotferdighet ville andre gjøre det umulig at Kristi bønn for dem kunne bli oppfylt. Men Guds hensikt ville likevel bli fullbyrdet. Jesus vant retten til å bli menneskenes talsmann hos Faderen. 

Denne bønnen som Kristus bad for sine fiender, omfattet hele verden. Den innbefattet hver eneste synder som hadde levd eller ville komme til å leve fra verdens begynnelse til tidens slutt. Skylden for å ha korsfestet Guds Sønn hviler på alle. Tilgivelse tilbys uforskyldt til alle. «Den som vil», kan få fred med Gud og arve evig liv. 

 
«Jesus fra Nasaret, jødenes konge» 

Så snart Jesus var naglet til korset, ble det løftet opp av sterke menn, og med stor voldsomhet støtt ned der hvor det var gjort plass til det. Dette påførte Guds Sønn de største smerter. Pilatus hadde fått laget en innskrift på hebraisk, gresk og latin som ble festet til korset over Jesu hode. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». 

Denne innskriften irriterte jødene. Ved Pilatus' domstol hadde de ropt: «Korsfest ham!» «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» De hadde erklært at den som anerkjente noen annen konge, var forræder. Pilatus gav skriftlig uttrykk for den tanken de selv hadde ytret. Det ble ikke nevnt noen annen forbrytelse enn at Jesus var jødenes konge. Innskriften var en faktisk erkjennelse av jødenes troskap overfor romermakten. Den erklærte at enhver som måtte gjøre krav på å være Israels konge, ville de anse for å ha fortjent døden. Prestene hadde gått for langt. Da de sammensverget seg og planla å drepe Kristus, hadde Kaifas erklært at det beste var at en mann døde for å redde nasjonen. Nå kom deres hykleri for dagen. For å kunne fjerne Jesus hadde de endog vært villige til å ofre sin nasjonale eksistens.  

Prestene innså hva de hadde gjort, og bad Pilatus om å forandre innskriften. De sa: «Skriv ikke jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes konge.» Men Pilatus var harm over seg selv på grunn av sin tidligere svakhet, og han nærte en grundig forakt for de listige og misunnelige prestene og rådsherrene. Han svarte kaldt: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» 

En høyere makt enn Pilatus og jødene hadde sørget for at denne innskriften ble satt over Jesu hode. Gud ville at den skulle vekke til ettertanke og tilskynde til å granske Den Hellige skrift. Stedet hvor Kristus ble korsfestet, lå nær byen. Tusener av mennesker fra alle land var da i Jerusalem. Innskriften som erklærte Jesus fra Nasaret som Messias, ville ikke unngå deres oppmerksomhet. Det var en levende sannhet skrevet av en hånd som Gud hadde ledet. 

I Kristi lidelser på korset ble profetiene oppfylt. Århundrer forut for korsfestelsen hadde Jesus forutsagt den behandling han skulle få. Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.»4 

Profetien om klærne hans ble oppfylt uten råd eller innblanding hverken fra hans venner eller fiender. Klærne ble gitt til soldatene som hadde hengt ham på korset. Kristus hørte hvordan de kranglet mens de delte klærne mellom seg. Kappen hans var vevd i ett stykke og var uten sømmer. De sa: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» 

I en annen profeti hadde han kunngjort: «Deres spott har knust mitt hjerte, så det ikke kan leges. Jeg håpet på medynk, men det var fåfengt, på folk som kan trøste, men jeg fant ikke noen. De hadde gift i maten min, for tørsten gav de meg eddik å drikke.»5 

Det var tillatt å gi dem som led døden på korset, en bedøvende drikk for å døyve smertene. Den ble tilbudt Jesus, men da han hadde smakt den, ville han ikke ha den. Han ville ikke ta imot noe som kunne omtåke sinnet. Hans tro måtte bevare sitt faste holdepunkt i Gud. Dette var hans eneste styrke. Omtåkede sanser ville gi Satan en fordel. 

 

Ondskapen får fritt løp 

Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Ved dåpen og på Forklarelsens berg hadde Guds røst forkynt at Kristus var hans Sønn. Like før han ble forrådt, hadde Faderen igjen talt og vitnet om hans guddommelighet. Men nå var røsten fra himmelen taus. Det hørtes ikke noe vitnesbyrd til gagn for Kristus. Han var alene da han ble mishandlet og hånt av onde mennesker. 

«Frels nå deg selv,» sa de, «hvis du er Guds Sønn, og stig ned av korset.» «La ham nå frelse seg selv, dersom han er Guds Messias, den utvalgte.» Under fristelsen i ødemarken hadde Satan sagt: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød.» «Er du Guds Sønn, så kast deg ned» fra det ytterste hjørne av tempelmuren. 6 

Satan og hans engler var til stede i menneskeskikkelse ved korset. Erkefienden og hans hærskarer gjorde felles sak med prestene og rådsherrene. Folkets lærere hadde tilskyndet den uvitende pøbelen til å uttale dom over en som mange av dem aldri hadde sett før de ble oppfordret til å vitne mot ham. Prester, rådsherrer, fariseere og den forherdede pøbelflokken hadde slått seg sammen i et djevelsk raseri. Religiøse rådsherrer allierte seg med Satan og hans engler. De utførte hans befalinger. 

Midt i sin lidelse og dødskval hørte Jesus hvert eneste ord da prestene sa: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham.» Han kunne ha steget ned fra korset. Men det er fordi Kristus ikke ville frelse seg selv, at synderen har håp om tilgivelse og Guds velbehag. 

Når de som gav seg ut for å være fortolkere av det profetiske ord, spottet Jesus, gjentok de nettopp de ordene som inspirasjonen hadde forutsagt at de ville uttale ved denne anledning. Men i sin blindhet innså de ikke at de oppfylte profetien. Noen av lederne hadde hånlig uttalt: «Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. For han. sa at han var Guds Sønn.» 

Lite tenkte de på at deres vitnesbyrd ville komme til å lyde ned gjennom alle tider. Men selv om disse ordene ble uttalt som en hån, førte de til at folk gransket de hellige skrifter som aldri før. Kloke mennesker lyttet, gransket, grunnet og bad. Det var noen som aldri unte seg ro før de ved å sammenligne skriftord med skriftord skjønte meningen med Kristi misjon. Aldri tidligere hadde det vært en slik allmenn kunnskap om Jesus som da han hang på korset. Sannhetens lys skinte inn i hjertene hos mange som var vitne til korsfestelsen, og som hørte Kristi ord. 

 
Røveren på korset 

I sin sjelekval på korset opplevde Jesus et eneste trøstens lysglimt. Det var den angerfulle røverens bønn. Begge mennene som ble korsfestet sammen med Jesus, hadde i begynnelsen overhøvlet ham, og den ene ble under sine lidelser bare mer desperat og utfordrende. Men ikke så med kameraten hans. Denne mannen var ikke en forherdet forbryter. Han hadde kommet på gale veier på grunn av dårlig selskap. Likevel var han mindre skyldig enn mange av dem som stod ved siden av korset og hånte Jesus. Han hadde sett og hørt Jesus og var blitt overbevist gjennom hans undervisning. Men prestene og rådsherrene hadde fått ham bort fra Jesus. I forsøket på å kvele sin overbevisning kastet han seg dypere og dypere ut i synd til han ble arrestert, forhørt og dømt til å bli korsfestet. 

I domshallen og på veien til Golgata hadde han vært sammen med Jesus. Han hadde hørt at Pilatus erklærte: «Jeg finner ingen skyld hos ham.»7 Han hadde lagt merke til hans guddommelige holdning, og hvordan han tilgav dem som pinte og plaget ham. 

Fra korset ser han de mange høye geistlige som med forakt rekker tunge mot Jesus og gjør ham til latter. Han ser hvordan de rister på hodet. Han hører de spottende uttalelser som blir gjentatt av hans medskyldige kamerat: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Blant dem som går forbi, hører han mange som forsvarer Jesus. Han hører at de gjentar det han har sagt, og at de forteller om hans velgjerninger. Igjen blir han overbevist om at dette virkelig er Kristus. Henvendt til sin medskyldige kamerat sier han: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?» 

De dødsdømte røverne har ikke lenger noe å frykte fra mennesker. Men hos den ene trenger den overbevisning seg inn at det er en Gud å frykte, og en fremtid som får ham til å skjelve. Og nå, syndig som han er tvers igjennom, er hans livshistorie i ferd med å ta slutt. «For oss er dommen rettferdig,» stønner han, «vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» 

Det er ikke lenger noen tvil, ingen spørsmål og ingen bebreidelser. Da røveren ble dømt for sin forbrytelse, var han fortvilt. Alt virket så håpløst. Men nå dukker det frem merkelige og milde tanker. Han minnes alt det han har hørt om Jesus, hvordan han har helbredet syke og tilgitt syndere. Han har hørt hva de som trodde på Jesus, hadde å fortelle, de som nå fulgte ham gråtende. Han har sett og lest innskriften over Jesu hode. Han har hørt hvordan de som gikk forbi, gjentok ordene, noen med sørgende, skjelvende lepper, andre spøkefullt og spottende. 

Den Hellige Ånd opplyser hans sinn, og litt etter litt føyes kjeden av beviser sammen. I Jesus, som henger mishandlet og hånet på korset, ser han Guds lam som tar bort verdens synd. I stemmen til denne hjelpeløse, døende mannen er det en blanding av håp og engstelse idet han overlater seg til en døende frelser og roper: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.» 

Fort kom svaret. Mildt lyder stemmen, og ordene er fulle av kjærlighet, medfølelse og kraft: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» 

Gjennom lange og kvalfulle timer har spott og hån lydt i Jesu ører. Mens han henger på korset, når lyden av hån og forbannelser fremdeles opp til ham. Med lengsel har han lyttet etter et eller annet uttrykk for tro fra sine disipler. Han har bare hørt de sørgmodige ordene: Vi «håpet at det var han som skulle utfri Israel». Hvor gledelig var så ikke dette uttrykk for tro og kjærlighet som lød fra den døende røver! Mens jødenes ledere fornekter Jesus, og endog disiplene er i tvil om hans guddom, blir han kalt Herre av en stakkars røver som står på evighetens terskel. Mange stod klar til å kalle ham Herre når han utførte mirakler og etter at han var stått opp fra de døde. Men det var ingen andre enn den angrende røveren som ble frelst i den ellevte time, som anerkjente ham da han hang døende på korset. 

De som stod omkring, oppfanget ordene da røveren kalte Jesus for Herre. Tonefallet i den angrende mannens stemme fanget deres oppmerksomhet.  

De som ved foten av korset hadde kranglet om Jesu klær og kastet lodd om kappen hans, stanset for å lytte. De hissige stemmene tystnet. De holdt pusten mens de så opp på Jesus og ventet på svaret fra ham som holdt på å dø. 

Da Jesus uttalte de løfterike ordene, ble den mørke skyen som syntes å innhylle korset, gjennomtrengt av et klart og levende lys. Den angrende røveren fikk oppleve den fullkomne freden som er en følge av å bli tatt imot av Gud. Kristus ble herliggjort i sin fornedrelse. Han som i alle andres øyne så ut til å være overvunnet, var seierherren. Han var blitt anerkjent som syndebæreren. 

Menneskene kan øve makt over hans menneskelige legeme: Med en tornekrone kan de gjennombore de hellige tinninger. De kan rive klærne av ham og krangle om hvordan de skal fordeles. Men de kan ikke ta fra ham hans makt til å tilgi synd. I dødsøyeblikket bærer han vitnesbyrd om sin egen guddom og om Faderens herlighet. Hans øre er ikke tunghørt så det ikke kan høre. Heller ikke er hans arm for kort så den ikke kan frelse. Det er hans kongelige rett å frelse til det ytterste alle som kommer til Gud ved ham. 

Jeg sier deg i dag: Du skal være med meg i Paradis. Kristus lovte ikke røveren at han skulle være med ham i Paradis samme dag. Han gikk ikke selv til Paradis den dagen. Han sov i graven, og om morgenen den dagen han stod opp, sa han: «Jeg er ennå ikke faret opp til Faderen.»8 Men den dagen da korsfestelsen fant sted, en dag med tilsynelatende nederlag og mørke, ble løftet gitt. «I dag», mens Jesus henger døende på korset som en forbryter, forsikrer han den stakkars synderen: «Du skal være med meg i Paradis.» 

Røverne ble korsfestet sammen med ham, «en på høyre og en på venstre side». Prestene og rådsherrene sørget for at det ble gjort slik. Kristi plass mellom røverne skulle antyde at han var den største forbryteren av de tre. Slik ble skriftordet oppfylt: Han «ble regnet blant overtredere».9 Men prestene skjønte ikke den fullstendige betydning av sin handling. Likesom Jesus ble korsfestet midt mellom røverne, ble hans kors satt midt i en verden som lå i synd. De tilgivelsens ord som ble talt til den angrende røveren, tente et lys som vil skinne til jordens ytterste grenser. 

Med forbauselse var englene vitne til Jesu grenseløse kjærlighet. Han som led den mest intense smerte både til kropp og sinn, tenkte bare på andre og oppmuntret den angrende synderen til å tro. I sin fornedrelse hadde han som profet talt til Jerusalems døtre. Som prest og talsmann hadde han inntrengende bedt Faderen om å tilgi hans mordere, og som en kjærlig frelser hadde han tilgitt den angerfulle røveren. 

 
Jesu mor 

Da Jesus så ut over mengden som stod omkring, var det en person som særlig fanget hans oppmerksomhet. Ved foten av korset stod hans mor, støttet av disippelen Johannes. Hun kunne ikke holde ut å være borte fra sin sønn. Johannes, som visste at det ikke kunne vare lenge, hadde hjulpet henne bort til korset igjen. I dødens stund husket Jesus på sin mor. Han så inn i hennes ansikt som var forgremmet av sorg. Deretter så han på Johannes, mens han sa til henne: «Kvinne, det er din sønn.» Og til Johannes sa han: «Det er din mor.» Johannes forstod Kristi ord og etterkom hans ønske. Han tok straks Maria inn i sitt hjem, og fra den stund drog han omsorg for henne. 

Hvilken medfølende og kjærlig frelser! Midt under all sin fysiske smerte og sjelekval hadde han omtanke for sin mor. Han hadde ingen penger så han på den måten kunne sørge for at hun fikk det godt. Men han hadde en stor plass i Johannes' hjerte, og overlot sin mor til hans omsorg. Slik skaffet han henne det hun mest av alt behøvde - den ømme omhu av en som elsket henne fordi han elsket Jesus. Ved at Johannes tok henne i sin varetekt, ble han rikt velsignet. Hun minnet ham stadig om hans kjære Herre. 

Det fullkomne eksempel på Kristi kjærlighet som sønn skinner med ufordunklet glans gjennom tidsaldrenes tåke. I nesten tretti år hadde han ved sitt daglige strev hjulpet til med å bære hjemmets byrder. Og nå, endog i sin siste sjelekval, hadde han tanke for sin sørgende mor som var enke. Den samme holdning vil vise seg hos enhver Herrens disippel. De som følger Jesus, vil regne det som en del av sin gudsdyrkelse å hedre sine foreldre og sørge for dem. Fra det hjerte hvor Kristi kjærlighet blir næret, vil far og mor aldri komme til å mangle omsorg og sympati. 

 

Hva Jesus led 

Nå var herlighetens Herre i ferd med å dø som en løsesum for menneskeslekten. Idet Kristus gav sitt liv, ble han ikke holdt oppe av seiersglede. Alt var det dypeste mørke. Det var ikke frykten for døden som tynget ham. Det var ikke korsets smerte og vanære som var årsak til hans ubeskrivelige sjeleangst. Kristus var den fremste blant dem som lider. Men hans lidelse skyldtes en følsomhet for syndens ondskap. Han visste at når menneskene vendte seg til det onde, ble de blinde for dets avskyelighet. Kristus så hvor fast synden hadde fått tak i menneskehjertet, og hvor få som ville rive seg løs fra dens makt. Han visste at uten Guds hjelp måtte menneskeheten omkomme. Han så store skarer av mennesker som gikk fortapt, mens rikelig hjelp var innenfor rekkevidde. 

All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder og borgsmann. Han ble regnet som overtreder for at han skulle kjøpe oss fri fra lovens fordømmelse. Skylden som hvilte på enhver av Adams etterkommere, lå som en byrde på ham. Guds vrede over synd og den fryktelige tilkjennegivelsen av hans mishag på grunn av synd og ondskap, fylte hans Sønns sjel med forferdelse. 

Hele sitt liv hadde Kristus overfor en fallen verden kunngjort det gode budskap om Faderens barmhjertighet og tilgivende kjærlighet. Han hadde forkynt frelse for selv den største av alle syndere. Men nå, når han bærer den fryktelige byrden av skyld, kan han ikke se Faderens tilgivende ansikt. At Guds ansikt ble skjult for Jesus i denne tyngste sjeleangstens stund, fylte ham med en sorg som mennesker aldri fullt ut kan fatte. Så stor var denne angsten at han knapt merket den fysiske smerten. 

Satan pinte Jesus med sine intense fristelser. Jesus kunne ikke se gjennom gravens porter. Han hadde ikke noe håp om at han skulle komme frem fra graven som seierherre, eller at Faderen hadde godkjent hans offer. Han fryktet for at synden var så utålelig for Gud at atskillelsen skulle vare evig. Kristus følte den angst som synderen vil føle når nåden ikke lenger er tilgjengelig for den skyldige menneskehet. Det som gjorde kalken så bitter og som knuste Guds Sønns hjerte, var følelsen av synd, den synden som førte Guds vrede over ham fordi han var menneskenes stedfortreder. 

Med undring og forbauselse var englene vitne til Kristi fortvilte sjeleangst. Himmelens hærskarer dekket ansiktene for det skrekkelige syn. Den livløse naturen gav uttrykk for medfølelse med sin forhånte og døende opphavsmann. Solen nektet å se på den fryktelige scenen. Strålene opplyste jorden i full klarhet midt på dagen, da det plutselig så ut som om den hadde sloknet. Korset ble innhyllet i tett mørke som en svart sørgedrakt. «Fra den sjette time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time.» Det var ingen solformørkelse eller noen annen naturlig årsak til dette mørket som var så tett som en midnatt uten måne eller stjerner. Det var et mirakuløst vitnesbyrd som Gud gav for å stadfeste og styrke troen hos kommende slekter. 

Gud skjulte sitt nærvær i dette tette mørket. Han gjør mørket til sin bolig og skjuler sin herlighet for menneskers øyne. Gud og hans hellige engler var ved siden av korset. Faderen var hos sin Sønn, men han åpenbarte seg ikke for ham. Hvis hans herlighet hadde strålt ut fra skyen, ville hver eneste menneskelig tilskuer blitt utslettet. I denne fryktelige stunden måtte Kristus ikke bli trøstet ved Faderens nærvær. «Alene tråkket jeg i vinpressen, av folkene var ingen med meg.» 10 

I det tette mørket tilslørte Gud sin Sønns siste menneskelige sjelekval. Alle som så Kristus under hans lidelser, var blitt overbevist om hans guddommelighet. Mennesker som en gang hadde sett dette ansiktet, glemte det aldri. Likesom Kains ansikt uttrykte den skyld som lå på ham som drapsmann, åpenbarte Kristi ansikt uskyld, sinnsro og godhet Guds eget bilde. Men hans anklagere brydde seg ikke om dette himmelske stempel. Gjennom lange, kval fulle timer hadde folkemengden stirret på ham og spottet. Nå ble han i barmhjertighet skjult i Guds kappe. 

Det var som om det hvilte dødsstillhet over Golgata. En navnløs redsel grep menneskemengden som var samlet omkring korset. Forbannelser og hånsord forstummet midt i halvferdige setninger. Menn, kvinner og barn falt nesegrus til jorden. Fra skyen brøt det nå og da frem skarpe lynglimt som opplyste korset og den korsfestede frelser. Prester og rådsherrer, skriftlærde og bødler så vel som pøbelhopen tenkte alle at nå var gjengjeldelsens time kommet. Etter en stund var det noen som hvisket at nå ville Jesus komme ned fra korset. Noen forsøkte å famle seg tilbake til byen, mens de slo seg for brystet og jamret av frykt. 

Ved den niende time forsvant mørket fra folkemengden, mens det fremdeles omhyllet Kristus. Det var et symbol på den sjelekval og redsel som lå så tungt på ham. Ikke noe øye kunne se gjennom det mørket som omgav korset, og ingen kunne trenge gjennom det enda dypere mørke som innhyllet Kristi lidende sjel. Det var som om de heftige lynglimt ble slynget mot ham som hang på korset. Så ropte Jesus med høy røst: «Eli, Eli, lema sabaktani?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Da det fysiske mørke fortsatt omgav Kristus, var det mange som utbrøt: Himmelens hevn er over ham! Guds vredes lynild blir slynget mot ham fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn! Mange som trodde på ham, hørte hans fortvilte rop, og de mistet alt håp. Hvis Gud hadde forlatt Jesus, hva kunne så hans etterfølgere sette sin lit til? 

Da mørket hevet seg fra Kristi nedtrykte sinn, ble han på ny plaget av fysisk smerte, og han sa: «Jeg tørster.» En av de romerske soldatene følte medlidenhet med Jesus da han så de tørre leppene. Han satte en svamp på en isopstilk, dyppet den i et kar med eddikvin og rakte den opp til Jesus. Men prestene gjorde narr av ham i hans kvaler. Da mørket senket seg over jorden, ble de grepet av frykt. Da deres skrekk stilnet, fryktet de på ny at Jesus skulle unnslippe. De mistolket hans ord: «Eli, Eli, lema sabaktani?» Med besk forakt og hån sa de: «Han roper på Elia.» De unnlot å benytte den siste anledningen til å mildne hans lidelser. «Vent,» sa de, «la oss se om Elia kommer for å redde ham.» 

Guds plettfrie Sønn hang på korset med huden flenget av piskeslag. Hendene som så ofte hadde vært utrakt til velsignelse, var naglet til korstreet. Føttene som så utrettelig hadde vært i virksomhet i kjærlighetens tjeneste, var naglet til trestolpen. Tornene i kronen hadde trengt inn i hodet hans, og de skjelvende leppene var formet til et rop av smerte. Alt dette utholdt han - blodet som dryppet fra hode, hender og føtter, sjelekvalen som pinte hele hans vesen, den ubeskrivelige angsten som fylte hans sjel da Faderens ansikt ble skjult. 

Dette taler til hvert eneste menneske og sier: Det var for deg Guds Sønn fant seg i å bære denne byrde av skyld. For din skyld tilintetgjorde han dødens herredømme og åpnet Paradisets porter. Han som stilte den opprørte sjøen og vandret gjennom bølgenes brenning og brott, han som fikk djevler til å skjelve og drev sykdom på flukt, han som åpnet blinde øyne og kalte de døde tilbake til livet - han gir seg selv på korset som et offer. Og det gjør han fordi han elsker deg! Han som bærer alles synd, må utholde den guddommelige rettferdighets vrede og selv bli gjort til synd for din skyld. 11 

I taushet ventet tilskuerne på at denne fryktelige scenen skulle ta slutt. Solen brøt frem, men korset var fremdeles innhyllet i mørke. Prestene og rådsherrene så innover mot Jerusalem, og de oppdaget at den tette skyen hadde lagt seg over byen og markene omkring. «Rettferds sol», han som er verdens lys, var i ferd med å trekke sine lysstråler tilbake fra Jerusalem som hadde opplevd så stor en gunst. De skarpe lynstråler fra Guds vrede var nå rettet mot den skjebneramte byen. 

 
«Det er fullbrakt!» 

Plutselig forsvant mørket fra korset, og med klar røst som av en basun som syntes å gjenlyde gjennom hele skaperverket, ropte Jesus: «Det er fullbrakt!» «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Korset var omgitt av et lysskjær, og Jesu ansikt strålte med en herlighet lik solen. Så bøyde han hodet mot brystet og døde. 

Midt i det fryktelige mørket, og tilsynelatende forlatt av Gud, hadde Kristus tømt den menneskelige smertes beger til siste dråpe. I disse forferdelige timene hadde han satt sin lit til de vitnesbyrd han inntil da hadde fått om at hans Far hadde godtatt ham. Han kjente sin Fars karakter, og han var klar over hans rettferdighet, barmhjertighet og store kjærlighet. Ved tro hvilte han i ham som han alltid med glede hadde vært lydig mot. Da han i underkastelse overgav seg til Gud, forsvant følelsen av at han hadde mistet sin Fars velbehag. Kristus seiret ved tro. 

Aldri før hadde verden vært vitne til noe lignende. Lamslått og i åndeløs spenning stod folkemengden og stirret på ham. Igjen senket mørket seg over jorden, og det hørtes en dump rumling som minnet om en kraftig torden. Så kom det et voldsomt jordskjelv. Folk ble kastet omkring hverandre i den villeste redsel og forvirring. I fjellene omkring ble steinblokker revet løs og ramlet med bulder og brak ned på slettene. Graver åpnet seg, og de døde ble kastet ut. Det var som om skaperverket ble splintret til atomer. Prester, rådsherrer, bødler og resten av folket lå på jorden, målløse av redsel. 

Da Kristus ropte: «Det er fullbrakt!» var prester i ferd med å gjøre tjeneste i templet. Det var tiden for kveldsofferet. Lammet, som var et symbol på Kristus, var ført frem for å slaktes. Kledd i sin betydningsfulle og vakre embetsdrakt stod øverstepresten med kniven løftet likesom Abraham da han skulle ofre sin sønn. Folket så på med spent oppmerksomhet. Men så rister og skjelver jorden, for Herren selv er nær. Med en spjærende lyd blir det indre forhenget i templet av en usynlig hånd revet i to fra øverst til nederst. Det stedet som en gang var fylt av Guds nærvær, ligger nå åpent for mengdens blikk. På dette stedet hadde den hellige sjekina dvelt. 

Her hadde Gud åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Ingen andre enn øverstepresten hadde noen gang løftet det forhenget som skilte dette rommet fra den øvrige del av templet. En gang om året hadde han gått inn der for å gjøre soning for folkets synder. Men nå revner dette forhenget i to. Det aller helligste i den jordiske helligdom er ikke lenger hellig. 

Alt er redsel og kaos. Presten skal til å slakte offerdyret, men kniven faller ut av den kraftløse hånden, og lammet kommer seg unna. Forbildet har møtt virkeligheten i Guds Sønns død. Det store offer er brakt. Veien til Det aller helligste er blitt åpnet. En ny og levende vei er gjort ferdig for alle. Nå behøver syndige, nedtrykte mennesker ikke lenger vente på at øverstepresten skal komme. Fra nå av skulle Kristus gjøre tjeneste som prest og talsmann i himlenes himmel. 

Det var som om en levende røst hadde sagt til dem som var til stede i templet: Nå er det slutt på alle slaktoffer og ofringer for synd. Guds Sønn er kommet, som han har sagt i sitt ord: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.» «Med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»12 

Matt 27,31-53,  Mark 15,20-28; Luk 23,26-46; Joh 19,15-30 

 
Utdrag fra kapittel 81:
Oppreist med Kristus 

Da den mektige engelens røst lød: «Din Far kaller deg!» kom Jesus frem fra graven ved det liv som var i ham selv. Nå ble sannheten av det han selv hadde sagt, bevist: «Jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake, ... for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen.» De profetiene som han hadde uttalt til prestene og rådsherrene, ble nå oppfylt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.»4 

Over Josefs åpne grav hadde Kristus med seier forkynt: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Bare Guddommen kunne uttale disse ordene. Alle skapte vesener lever ved Guds vilje og makt. De er avhengige mottagere av Guds liv. Alle, fra den mektigste seraf til den ringeste skapning, blir oppholdt av ham som er livets kilde. Bare han som er ett med Gud, kunne si: «Jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen.» I sin guddommelighet hadde Kristus makt til å bryte dødens lenker. 

Kristus stod opp fra de døde som førstegrøden av dem som var sovnet inn. Han var oppfyllelsen av det som svinge-kornbandet pekte frem til, og hans oppstandelse inntraff nettopp på den dagen da svinge-kornbandet skulle bæres frem for Herren.5 Denne symbolske seremonien var blitt utført i mer enn tusen år. De første aksene med modent korn ble høstet inn, og når folk drog opp til Jerusalem for å feire påsken, ble kornband fra denne førstegrøden svingt som et takkoffer for Herren. Først måtte seremonien med svinge-kornbandet finne sted, før resten av kornet kunne skjæres og bindes i nek. Det kornbandet som ble innvidd til Gud, var en fremstilling av høstens avling. 

På lignende måte var Kristus et symbol på den store åndelige innhøstning for Guds rike. Hans oppstandelse er forbildet og garantien for at alle rettferdige døde skal oppstå. «For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham.»6 

Da Kristus stod opp, førte han også ut mange av gravens fanger. Jordskjelvet da han døde, hadde åpnet disse gravene, og da han stod opp, kom de frem sammen med ham. Det var slike som hadde vært Guds medarbeidere, og som hadde gitt sitt liv for å kunne vitne om sannheten. Nå skulle de være vitner for ham som hadde reist dem opp fra de døde. 

Under sin virksomhet hadde Jesus vekket døde til liv. Han hadde vekket opp sønnen til enken fra Nain, synagogeforstanderens datter og Lasarus. Men disse ble ikke udødeliggjort. Etter at de hadde stått opp, var de fremdeles underlagt dødens lov. Men de som kom ut av graven ved Kristi oppstandelse, ble oppreist til evig liv. De ble tatt til himmelen sammen med ham som trofeer og tegn på hans seier over døden og graven. Disse er ikke lenger Satans fanger, sa Kristus. Jeg har gjenløst dem. Jeg har ført dem ut fra graven som førstegrøden av min makt, for at de skal være hos meg der hvor jeg er, og aldri mer oppleve sorg og død. 

De gikk inn i byen, viste seg for mange og forkynte: Kristus er stått opp fra de døde, og vi ble oppreist sammen med ham. Slik ble oppstandelsens hellige sannhet udødeliggjort. De hellige som var oppstått, vitnet om sannheten i ordene: «Dine døde skal bli levende, de døde legemer som tilhører meg.» Deres oppstandelse var et bilde på oppfyllelsen av denne profeti: «Våkn opp og rop av fryd, dere som bor i støvet! For din dugg er en lysende dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.» 7 

For den troende er Kristus oppstandelsen og livet. I ham er det livet som gikk tapt ved synden, blitt gjenopprettet. For han har liv i seg selv for å gi liv til hvem han vil. Han har fått rett til å gi udødelighet. Det livet han gav som menneske, tar han igjen og gir det til menneskeheten. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.» «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»8 . 

For den troende er døden en underordnet sak. Kristus omtaler den som noe som bare har liten betydning. «Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet kjenne døden.» For den kristne er døden bare en søvn, et øyeblikk i stillhet og mørke. Livet er skjult med Kristus i Gud, og «når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i herlighet sammen med ham».9 

Den røsten som ropte fra korset: «Det er fullbrakt!» ble hørt blant de døde. Den trengte gjennom gravens vegger og oppfordret dem som sov, til å stå opp. Slik vil det bli når Kristi røst skal lyde fra himmelen. Den røsten vil trenge inn i gravene og åpne dem, og de døde i Kristus skal stå opp. 

Ved Kristi oppstandelse ble bare få graver åpnet. Men ved hans gjenkomst vil alle de dyrebare døde høre hans røst og oppstå til et herlig, udødelig liv. Den samme kraften som reiste Kristus opp fra de døde, vil også oppreise hans menighet og herliggjøre den med ham over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende.